lørdag 11. mai 2013

Om å elske til man sprekker


Historien om de små tingene er fin.

Når verden faller i grus på innsiden av hodet mitt og jeg blir sint på noen som ikke fortjener det fordi jeg egentlig er sint på meg selv og bitene ikke passer sammen uansett hvor lenge jeg prøver å koble de og selvtillitten har fått blåmerker på knærne og en rift i buksa og jeg kjenner nerver på innsiden av sjelen som jeg ikke visste at fantes - da er han der. Da ser han tvers gjennom meg og uten at jeg sier et eneste ord stryker han lett på meg og vet at innsiden min skriker stygge ord fra terrassen mens kroppen min står i et stille sukk på kjøkkenet. Så forteller han meg at det går bra. At vi har god tid. At vi godt kan komme for sent, i dag også. At jeg gjerne kan lage orden i rotet mitt og vaske av meg tårene og sminke litt ny mestring i fjeset før vi drar. Han løfter meg opp igjen. Og frem igjen. Han er en av de små tingene som står igjen som det største på jord.

Han er tålmodig. Og snill. Han er barnslig og voksen. Og balansert. Han er lojal til det ytterste og han er klok. Han har tredagersskjegg og rufsete hår og er den peneste mannen jeg noensinne har sett. Han drikker vin med meg og spiller gitar for meg og han får meg til å føle meg fin. Han leser ikke blogger, men han snikleser denne. Og akkurat nå sover han. Og jeg ser på han og jeg fylles med klisjeer som han helt sikkert får litt angst av, fordi de er så klissete alle sammen. For han er ikke klissete. Men jeg er. Og det jeg har funnet med han er.

Når dagen har vært innholdsrik og lang og vi har balansert på en hårfin grense mellom å utforske verden og å sprenge grenser, så blir kvelden noe eget. Da skal vi være inntil og vi skal være gode og vi skal snakke om det vi har oppdaget. Og når barna har sovnet og mor egentlig er litt sliten og ord ikke er oppfunnet, men berøringer og sanser og smil forteller en ennå finere historie, da nyter man. Da ser man heloer i vakre farger gjennom sine egne øyevipper og kveldssolen tegner konturene til et menneske man elsker så inderlig høyt og den samme solen gjennom vinduet får støvet i luften til å danse sakte, så sakte, og man tenker at i alledager, så flott det støvet der danset. Han er trygg og varm og når dagene er skumle og nettene mørke så får jeg bare sove hvis jeg ligger inntil ham. Og selvom han kanskje ikke får sove med meg på armen, så lar han meg ligge der til jeg har forsvunnet inn i en drøm om bestemorknuter og lange vårdager.

Når man har pannekaker til frokost fordi Selveste Mor rett og slett har glemt at man trenger brød og man kan sykle til skolen og man rekker å klemme ekstra lenge og morgensolen gjør at man bare trenger små sko og tynne jakker når man hopper paradis i gata, da oppdager man de små tingene. Igjen. Og igjen og igjen. Når man spiser youghurt med jordbær og müsli og det lukter kaffe og lange dager og man ikler seg klær med prikker på igjen, bare fordi det er sol og varmt og vår. Og håret henger deilig ufrisert i store krøller nedover skuldrene, mens den ene fregnen etter den andre dukker opp på nesetippen etter et halvt år i mørk dvale og man fniser når man ser dem, fordi det er barnslig søtt med jenter som fniser når de har fregner. Når samspillet mellom de små og de store her hjemme går sånn nogenlunde greit og man finner magi i blikkene deres hver gang de oppdager hvor glad de er i hverandre til tross for verdenskriger over alt fra farger på koppene til hvem sin tur det er. Kjærligheten man føler for noen som trenger mer beskyttelse og forståelsen man møter de gangene man selv er det barnet. Myke hender på korsryggen når noe er vanskelig, hender som hvisker jeg er her. Jeg går ikke. Du er flink. Svale dager og en grill og et par ekstra sett med venner i hagen. Datterplukkede blomster og pledd over bena og å glemme at man er voksen et øyeblikk og le så høyt at fuglene tier fordi alle inne i bilen plutselig sier tåfis i kor. Sånne ting. Sånne små, latterlig gøyale, uviktige ting - som, som sagt, står igjen som det største på jord. Og det viktigste på jord. Og det fineste på jord. Som et lett slør av magi som blir liggende over kroppen hele natten gjennom. Som gjør det lett å sovne og som gjør søvnen god. Som gjør natten litt lysere og litt kortere og litt bedre. Og som gjør dagen som kommer til noe ennå bedre.

Noen ting kan ikke fortelles om gjennom ord eller setninger eller støv som danser så sakte, så flott, i lyset fra en sol som er på vei ned. Lette slør av magi og fregner som fniser og tåfisbilturer er ikke verdig ord som tynger dem. Det er opplevelser som man bare får gjennom en frekk flørt med livet.

Dagene er varierte. Det finnes mange morgenstunder helt uten dans eller pannekaker. Det finnes mange kveldssoler som ikke skaper dansende, fint støv. Det finnes dårlige dager og middager som ikke blir lagd. Men innimellom alt det finnes det Øyeblikk. Noen varer ikke et helt sekund en gang, mens andre varer time etter time. Innimellom alt det finnes De Små Tingene. Og Livet. Og alt det Fine. Og det er så vannvittig mye av det. Og gjennom alt er han der. Og han er min. Og jeg er så stolt. Og jeg elsker han så mye at jeg tror jeg kan sprekke snart. Og om ikke jeg sprekker så skal jeg fortsette å elske han. Dag etter dag etter dag med Øyeblikk. Det er deilig det.

3 kommentarer:

  1. En liten lysstrime - det er en dør som står på gløtt. Jeg klarer ikke å la være, men sniker meg inn så stille som jeg kan og ser på scenene som utspiller seg mellom menneskene foran meg. En blandet følelse av å være flue på veggen, og å selv være en del av de nære, små stundene, kommer over meg. Det føles så velkomment, og samtidig som en stjålen hemmelighet, en skatt, som må bevares og holdes tett inntil hjertet.

    Line, du som alltid lar døren stå, ikke bare på gløtt, men vid åpen - tusen takk! Det er berikende og rørende, og sjeldent å finne noen som skriver så rett fra hjertet. Jeg drømmer meg alltid bort i tekstene dine :) <3

    SvarSlett
  2. Jeg sitter rett og slett og nesten griner. Du skriver så godt og så gjenkjennelig og så... "sånn vil jeg også ha det" og jeg blir glad i hjertet og våryr i kroppen av å lese. Takk!!!

    SvarSlett
  3. Jeg kjenner jeg blir tårevåt i øynene av det du skriver.. Jeg skulle så inderlig ønske noen ganger at jeg kunne være bare bitte litt som deg.. At jeg kunne klare å se så positivt på ting, at jeg kunne klare å øse så mye kjærlighet ut av meg som det du gjør. At jeg kunne klare å bare være.. Og ikke hele tiden ha tusen ting og litt til i hodet som ødelegger for meg i nået.. At jeg faktisk kunne klare å kose meg med barna mine og meg selv.. Og ikke være en kjefte-stresse-må rekke-psykepåtur mamma.. Jeg beundrer deg og måten du klarer å ordlegge deg på.. Jeg beundrer deg og måten du er mamma på. Og ikke minst jeg beundrer måten du reflekterer over livet på og klarer å se det positive i alt.. Barna dine er så heldige!

    SvarSlett